Fedrekvote og kontantstøtte er to velferdsstatsordninger rettet mot småbarnsforeldre. Begge ble innført på 1990 tallet, men med svært forskjellig retorikk: Fedrekvoten ble omtalt som «kjærlig tvang» mens kontantstøtten ble markedsført under credoet «valgfrihet». Artikkelen belyser hvordan de to ordningene er blitt mottatt avfedre og brukt for å få mer tid med barna. Analysen er kvalitativ og sammenligner tokontekster, dvs. arbeidsplasser med fleksibel tidskultur og arbeidsplasser med enindustriell tidskultur. Resultatene viser at fedrekvoten fungerer godt i begge kontekstene fordi den kan brukes som grensesetter mot arbeidet, og fordi den defineres somen arbeidstakerrettighet gitt til menn som fedre. Kontantstøtten har ikke disse egenskapene. Den er forankret i familien, forstått som deltid og er feminint kjønnet. Valgfriheten, som var ment å gjøre kontantstøtten kjønnsnøytral, resulterer i kjønnetbruk i begge tidskulturene fordi ordningen filtreres gjennom den dominerendekjønnsstrukturen.